Hvorfor vitenskapen trenger metafysikk
Vitenskapen kan ikke fortelle om vitenskapen forklarer alt
Utdrag fra boka: Beyond Matter av Roger Trigg, utgitt av Templeton Press.
Teknologi kan ikke holde tritt med teoretiske forutsigelser om en subatomær virkelighet som kommer fra fysikk. Det samme gjelder vår evne til å observere langt utover i universet. Teori overgår data og kan bli mer ekstravagant med krav den gjør om karakteren til en realitet. Teorier er mer ubestemt av empiriske resultater enn noensinne, men forskerne er motvillige til å innrømme at argumentene de legger frem er filosofiske og metafysiske. Deres teorier forsyner et 
rammeverk der de kan operere, men hvis de blir fjernet, ikke bare fra aktuell observasjon, men fra det som i prinsippet kan være tilgjengelig for oss, våre etterkommere, eller til og med enhver mulig observatør i vårt univers, er det vanskelig å se at de er noe annet enn et produkt av ren fornuft. Bare det at forskerne bruker slik resonnenering, gjør det ikke vitenskap.
Bilde 1. Utilgjenglig teori
Hva må da være tilfelle for at ekte vitenskap som sådan skal bli mulig? Dette er et spørsmål fra utsiden av vitenskap og er per definisjon et filosofisk -selv et metafysisk-spørsmål. De som sier at vitenskapen kan svare på alle spørsmål står selv utenfor vitenskap og kommer med den påstanden. Det er derfor naturalisme-den moderne versjonen av materialisme, som ser virkeligheten definert av hva som er innenfor rekkevidde av vitenskap-blir en metafysisk teori, når det drifter utover metodikk for å snakke om hva som kan eksistere. Å fornekte metafysikk og opprettholde materialisme, må selv være et trekk innen metafysikk. Det innebærer å stå utenfor praktisering av vitenskap og snakke om dens omfang. Påstanden om at vitenskapen kan forklare alt, kan aldri komme innenfra vitenskap. Det er alltid en uttalelse om vitenskap.
Ingen av oss kan stå utenfor all menneskelig forståelse og begrepsmessige ordninger og snakke om hva det er eller kan være.
Tilsvarende i filosofi, må det sentreres på spørsmålet om hvor den som etterprøver (verifiserer) står. Den som mener at et forslag er meningsfull bare hvis det kan bevises som sant eller usant, bidrar til å benekte muligheten for metafysikk. Dilemmaet kan noen ganger uttrykkes ved den varige utfordringen om hvordan en kan verifisere/bekrefte tesen som ligger til grunn for teorien. Det ser mistenkelig metafysisk ut at du sjekker tesen ut fra seg selv, gjennom vitenskapelige midler ('tigger spørsmål'.) Ett svar (gitt av A.J. Ayer) er at verifikasjonsprinsippet er et "aksiom." Det avgjør spørsmålet om hvorfor vi bør velge et slik et aksiom. Det virker noe tilfeldig og etterlater muligheten åpen for at andre bare kan velge et annet utgangspunkt uten frykt for rasjonell kritikk. Ingenting har da blitt løst.
Noen filosofer, spesielt av en pragmatisk art har snakket om umuligheten av et "Guds-øye perspektiv." Ingen av oss kan stå utenfor all menneskelig forståelse og begreper og snakke om hva som finnes eller kan eksistere. Vi er alle forankret der vi er. Dette er en selvinnlysende sannhet, men det kan fort resultere i å avvise muligheten for ethvert frittliggende resonnement. Det fører oss svært raskt til en filosofisk relativisme, ifølge hvilken vi kun er levende vesener i rom og tid. Det river ikke bare bort muligheten for filosofi og metafysikk. Det undergraver hele selvforståelsen av empirisk vitenskap. Sistnevnte er avhengig av ideen om en upartisk, objektiv grunn som kan deles av alle mennesker overalt. Den er fremfor alt opptatt av sannhet, i kraft av den ultimate verdi som veileder praktisering av vitenskap, og må respekteres av alle forskere. Det er derfor at å forfalske eller overdrive resultatene av eksperimenter, rammer i hjertet av vitenskap. Vitenskapelig sannhet tar ikke hensyn til personer eller kulturer, og er absolutt ikke avhengig av noen.
Vitenskap har en universell rekkevidde. En vitenskapelig oppdagelse om karakteren av universet skal være et som teoretiske forskere i fjerne galakser kunne dele. De fysiske lovene i det minste i vårt eget univers forblir konstante, og er forståelige hvor som helst i det. Dette gir en ledetråd til et grunnleggende faktum om vitenskap, som ofte tas for gitt av utøvende forskere. Vitenskap undersøker en objektiv virkelighet åpen for alle og uavhengig av tankene.
Matematikk kan sies å være bare et verktøy skapt av menneskesinnet
Hvorfor bør vi da anta at det kan uttrykke på komprimert vis, effektene av fysisk virkelighet? De, som i likhet med Max Tegmark, antar at virkelighetens natur er matematisk, gjør et hopp mellom matematikk (symboler som synes å være skapt av sinn) og et univers (som ikke bare eksisterer uavhengig av vår kunnskap om det, men også langt overgår enhver mulig kunnskap). Tegmark forklarer nytten av matematikk for å beskrive den fysiske verden som “en naturlig konsekvens av det faktum at sistnevnte er en matematisk struktur, og vi avdekker det stykke for stykke" (1) Men dette er i seg selv en metafysisk uttalelse om virkelighetens natur, logisk forut for gjennomføringen av fysikk.
Bilde. Ikke opplagt at virkeligheten lar seg beskrive slik
Det er mye filosofisk arbeid som må gjøres før vidtrekkende uttalelser om karakteren av virkeligheten kan bli gjort. Jim Baggott, som skriver om vitenskap, kommer med påstander som ville virke banale for mange forskere. Han starter med observasjon av at "virkeligheten er et metafysisk konsept, og som sådant utenfor rekkevidden av vitenskap". Han påpeker at "vitenskapelige realister antar at virkeligheten (og dets enheter) eksisterer objektivt og uavhengig av persepsjon eller målinger" (2). Han argumenterer videre for at "virkeligheten er rasjonell, forutsigbar og tilgjengelig for menneskelig fornuft." Disse beskrivelsene kan bli-og har blitt utfordret, men forutsetningene er avgjørende for å sette vitenskap i stand til å bli praktisert.
Virkeligheten gir vitenskapen et mål og en hensikt. Å delta i praksis av vitenskap uten noen idé om en sannhet -som noen ganger ligger utenfor vår rekkevidde, er som å spille fotball uten å ha noen mål å sikte på. Spillet vil bli meningsløst, og så vil vitenskapen. Vitenskap må være i oppdagelsesbransjen. Bare fordi virkeligheten omfatter mennesker, er det ikke sentrert på dem noe mer enn at jorden er universets sentrum. Den overgår ofte både faktisk og mulig menneskelig kunnskap.
Selv de største vitenskapsmenn har sett at forståelighet av verden er et mysterium.
Den logiske uavhengighet av fysisk virkelighet fra tanker og forståelse gir vitenskapen sitt poeng. Problemet, som filosofer gjennom århundrene har påpekt, er at dette kan åpne vidt porten til skepsis. Hvis vi er innebygd i en virkelighet som kan være utenfor vår rekkevidde, hvordan kan vi håpe å oppnå noen kunnskap i det hele tatt? Kanskje Kant hadde rett, og hva vi tror vi vet bare kan reflektere kategorier av menneskesinnet. Vi kan kanskje bare forholde oss til ting som de ser ut til, for oss. Hvordan ting er i seg selv kan alltid være utenfor vår rekkevidde. Alternativt kan den virkeligheten vi søker å forstå, ikke selv være gjenstand for rasjonell forståelse. Det kan være tilstrekkelig kaotisk og uoversiktlig til å være uforståelig. Hvis vi blir fortalt at dette er umulig fordi vitenskapen fungerer, er vi tilbake med en pragmatisk begrunnelse, heller enn en metafysisk. Det kan virke overbevisende, men det er ikke noe forsvar for bekymringen om at vi kan leve i en tilfeldig vik av orden, i utkanten av et stort hav av kaos.
Hvordan kan vi i naturfag generaliserer 'herfra til dit', når 'dit' kan være langt utenfor vår rekkevidde, eller fra nå til da, hvor 'da' er opprinnelsen av universet, eller til en fjernliggende fremtid, som kan utgjøre en lignende utfordring? Dette er det ærverdige filosofiske problemet med induksjon. David Hume, som var en empirisk filosof i det 18. århundre, prøvde å fjerne behovet for metafysikk ved å si at vår argumentasjon om ensartethet i naturen ikke har grunn i virkeligheten. "Det er," sier han, "ikke fornuft, som er guide i livet, men praktisering og vane." (3) For eksempel forventer vi bare fremtiden å ligne den siste tiden. En slik holdning, som anerkjenner begrensningene for hva som kan bevises fra menneskelig erfaring, kan føre til dyp skepsis. Det kan ikke gi noen rasjonell forankring for vitenskap i det hele tatt. Vitenskap blir mer et uttrykk for menneskets natur og vår preferanse for det kjente, enn en søken etter kunnskap. Vi beskriver hva som skjer og gir opp jakten etter noe dypere forklaring på hvorfor det skjer.
Det finnes noe slikt som vitenskapelige fremskritt, og det skjer gjennom systematisk prøving og feiling, eller i Karl Poppers terminologi, 'formodninger og gjendrivelser'. En "vitenskapelig realist" må være på vakt om hvordan en slik realisme er definert. En realisme som gjør virkeligheten til hva samtidens vitenskap sier at den er, lenker virkeligheten logisk til menneskelige sinn i dag. Vitenskap er da bare et menneske-produkt, forankret i tid og sted. Å bringe inn fremtidens vitenskap -eller ideell vitenskap -høres kanskje mer plausibelt, men selv da er det en skjelning mellom reflekterende vitenskap om virkelighetens natur, og at det rett og slett er en menneskelig konstruksjon. Når den logiske uavhengighet av virkeligheten fra vitenskap er akseptert, er spørsmålet hvorfor virkeligheten har en karakter som setter den i stand til å bli forstått vitenskapelig. Forståelig og iboende rasjonalitet av virkeligheten kan ikke tas for gitt. Selv de største vitenskapsmenn som Einstein, har sett at forståelighet av verden er et mysterium. Han kom med den kjente uttalelsen at "det evig uforståelige om verden er dens forståelighet." (4)
På samme måte som matematikk synes å kartlegge den iboende rasjonelle strukturen i den fysiske verden, forutsettes dette innen vitenskap og kan ikke gis en vitenskapelig forklaring. Det synes å være en metafysisk faktum, og forklaringen, dersom den kan finnes, må komme fra utenfor vitenskapen.
Roger Trigg er professor emeritus i filosofi ved Universitetet i Warwick, og for tiden senior stipendiat ved Ian Ramsey Centre, University of Oxford. Han er tidligere president i Mind Association, og var grunnlegger og president i det britiske Philosophical Association.
Referanser:
1. Tegmark, M. Our Mathematical Universe Knopf, New York, New York (2014).
2. Baggott, J. Farewell to Reality Pegasus Books, New York, New York (2013).
3. Abstract of Hume, D. "Treatise Concerning Human Nature" i McNabb, DGC (ed.) David Hume Fontana Press, London (1962).
4. French, AP Einstein: A Centenary Volume Harvard University Press, Cambridge, MA (1979).